En natt haddde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden med Herren! Over himmelen kom bilder av livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at der var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens.
Da siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefult.
Dette forstod han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst- og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i armene mine!
Hmmm, har ofte tenkt over at det mange ganger oppleves som om man er helt alene, når vanskeligheter oppstår. Det er da så godt å tenke over, og være trygg på at Gud aldri svikter:)Han er ALLTID trofast! Når vi opplever ting som tøffest, og det virker som om alt går "nedenom og hjem", så er Gud oss nærmest. Gud er vår Far, og han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Tenk det...Ganske enormt! Vi er bevart for tid og evighet, i Guds trygge favn:)
Et vers jeg har skrevet:
When I'm all alone, you stand by my side.
You never fail, You never fail.
You're always there for me!
No comments:
Post a Comment